Karina Lislevand har vært engasjert i Røde Kors sitt arbeid siden hun var ungdom. Under Frivilligsentralens juleavslutning på Evjeheimen forrige uke, ble hun tildelt Evje og Hornnes kommune sin Frivillighetspris for sitt mangeårige frivillige arbeid. FØR hun ble tildelt den høythengende prisen av ordfører og kultursjef, og FØR hun visste at hun skulle få den, holdt hun et sterkt og engasjert innlegg for forsamlingen av frivillige om hva HUN legger i det å være en frivillig. Vi har fått lov til å gjengi det flotte innlegget hennes her.
Den «frivillige» – hvem er det? Og hva er det å være en «frivillig»?
Er det så enkelt som f. eks. Wikipedia sier: At det er en som gjør en jobb uten å få lønn eller andre ytelser for det?
Nei, tenker jeg – så enkelt er det ikke.
En dag tok jeg et valg om å bli frivillig – det er jo en fin avgjørelse å ta.
Deretter kom kravene:
- Betal medlemskontingent – slik at du kan være frivillig
- Skaff deg utstyret som trengs – slik at du kan gjøre den frivillige jobben
- Ta deg fri fra jobb slik at du kan gjøre den frivillige jobben
- Du setter til side andre forpliktelser og av og til familien for å gjøre den frivillige jobben
- Tidsfrister, søknader, rapporter, møter, lage planer for aktivitet, gennomføre aktiviteter, svare på henvendelser fra fjern og nær – og alle forventer et svar og at du gjør den jobben
Det er et ork å være frivillig!??
Eller: Er det dét, hele tiden?
Jeg ble frivillig med i Røde Kors.
Det var ingen som tvang meg.
Jeg sa ja til verv og forpliktelser som frivillig:
- Jeg har fått mye lærdom både gjennom kurs og erfaringer som frivillig
- Jeg har vært med på å redde liv
- Jeg har sett barn få sin eneste ferieopplevelse
- Jeg har sett barn le så de griner av det å være en del av et fellesskap, mestre nye ting, få nye venner, være stolte av noe de har laget – selv om det kanske ikke er så pent – mye av det samme som en kan gjøre som foreldre, men det blir så spesielt når det ikke er ens egne barn
- Og så ungdommen vår, da – de har vært unge fjortiser som bare fniste og lo, sov i hagen min, i stua mi, prøvde å lære seg litt om friluftsliv og førstehjelp – og i dag er noen av dem hjelpekorpsere, de er ledere på Ferieklubben for barn, de er fremdeles fnisete – men de er blitt en del av familien
Familien Røde Kors – det er oss frivillige i min organisasjon
Vi er venner, uvenner, har gode samtaler og ikke fullt så gode. Vi behandler hverandre ikke alltid så veldig bra – men vi er der når det gjelder. Noen av oss får varige tette bånd, som blir der uansett hva som skjer.
Er det rart det er fint å være frivillig store deler av tida? Vi velger vår vei, og vi kan gjøre det beste vi kan med den.
Gratulerer med dagen alle dere frivillige som er her i kveld. Vær stolte av det dere gjør og er med på – for det er jeg. Det betyr noe for noen det dere gjør!
